Et par ord om utbrenthet

En tydelig oppgitt mann som sitter med hendene på hodet.
Illustrasjon. Foto: Nathan Cowley.

Dette er på en måte en historie om utbrenthet, mental helse, identitet, selvtillit og lignende – hele reisen jeg har vært gjennom mentalt de siste årene. Jeg håper at det å være åpen om disse tingene kan hjelpe andre som kanskje sliter med lignende problemer, men som ikke engang var klar over at de hadde dem.

I min bransje har det de siste årene vært et stille fokus på mental helse. Flere har klart å innse og innrømme at de er utbrent. Til tross for stigmaet man kjenner på. Det er en saying om går slik: "Finn en jobb du elsker, og du vil aldri jobbe en dag i ditt liv". Men det er nok ikke helt sant. For selv om man gjør ting man liker så trenger man variasjon.

Vi lever i et samfunn hvor den nye normen er å ikke ta det med ro. Vi løper etter opplevelser, inntrykk, forventninger og suksess. Det moderne mennesket fyller hverdager og helger med opplevelser. Suksess kommer av å jobbe hardt og tjene penger. Det moderne mennesket bruker mye tid på å utfylle forventninger. Men for hvem? For seg selv eller for andre?

For noen så blir skillet mellom jobb og fritid eller jobb og avslapning eller jobb, fritid og forventninger visket vekk. Alt går i ett. Det morderne mennesket har ingen pause.

Nå skal jeg helle en liten dose bensin på bålet. Det har aldri vært vanskeligere å være mann. Jeg er fullstendig klar over at menn har flere privilegier og stiller sterkere enn kvinner. Men presset på menn har heller ikke vært større enn nå.

Hvert kjønn har sine egne unike samfunnsnormer. En av dem for menn en "hold ut og hold kjeft" -mentaliteten. Vi blir lært fra tidlig alder at det å gråte og snakke om følelser ikke løser problemer. Det eneste som løser problemer, er å bite tennene sammen, holde kjeft og jobbe hardt.

Deal with it!

Så når vi menn møter problemer eller utfordringer så snakker vi ikke om hvordan vi har det. Vi snakker ikke om hvordan de påvirker oss. Vi ser raskt etter løsninger. Menn er løsningsorienterte.

Når en mann blir presentert et problem så går hjernen rett i løsningsmodus. Et problem har alltid en praktisk løsning. Et problem kan alltid løses ved å jobbe enda hardere. Når vi menn har løst et problem så føler vi oss vel.

Når en mann blir presentert et problem som ikke kan løses praktisk, så er løsningen å undertrykke følelser og alltid å jobbe enda hardere. For både vi selv og samfunnet rundt oss vet at hvis mannen jobber hardere så kommer det en løsning.

Jeg benekter ikke at denne mentaliteten og har hjulpet meg. Jeg har jobbet hardt og oppnådd ting i livet. Med litt flaks kombinert med hardt arbeid har jeg kommet dit jeg ønsket. Og den strategien har blitt positivt forsterket gjennom hele livet.

Jeg har i bunn og grunn alt jeg ønsker meg. Som mange andre menn er jeg vokst opp med å verdsette hardt arbeid og det å ikke klage. Det har blitt internalisert i meg: Jeg klager ikke, jeg jobber hardt, og jeg undertrykker følelsene mine.

Slik vokser de fleste menn opp. Man lærer at verdien din ligger i hardt arbeid og det å ikke klage. Da blir selvfølelsen og ens egen identitet bundet til disse tingene.

For min egen del så forsto jeg ikke signalene.

Som mann så begynte jeg å lete etter praktiske løsninger. Jeg hadde ingen overskudd eller energi til hverdagslige ting. Den praktiske mannen begynte å trene. Sykle til jobben. Ut i skog og mark på fritiden. Men hjalp det? Nei, den praktiske mannens overskudd forsvant i takt med økt fysisk aktivitet.

Kan det være alder? Hormoner og testosteron? Google ble min venn og den ga så mange svar. Jeg var overbevist om at jeg trengte påskudd av testosteron og sjekk om jeg hadde kreft. Kontaktet legen og formet det jeg sa i retning av at jeg begynte å få lite av ditt og datt. Blodprøvene viste at min fysiske form var god.

Det var ingen praktisk løsning på de tingene jeg opplevde. Mannen i meg var forvirret og redd. Jeg legger ikke skyld på noen. Det er ikke mine foreldres skyld, lærere eller venner. Det er slik det er å være mann. Slik har samfunnet formet oss.

Hvis man formodning skulle bryte løs fra det praktiske og ta til ordet så møter man ofte uvitenhet. Folk, både menn og kvinner, vet ikke hvordan de skal håndtere menns psykiske helse. Man blir møtt med invalidering av følelser. Legger man på stigma man kjenner på og smører på med et tykt lag med forventninger så vil man til slutt møte en mur man ikke vet hvordan man skal forsere.

"Du er verdifull for den du er" og det er et riktig svar. Men det er en forskjell mellom hva vi vet og hva vi faktisk tror. Vi gir ofte ikke oss selv den samme nåden som vi gir venner og familie. Jeg kunne fortalt en venn at han var verdifull basert på hva han tilfører verden. Men disse verdiene er basert på hva menn utretter – de praktiske verdiene og hva man presterer i livet. Når jeg skal gi meg selv de samme rådene så senker jeg verdien og hever standarden. Så hvorfor holder jeg meg selv til en annen standard – der jeg kun føler meg verdifull hvis jeg presterer på et visst nivå?

Jeg innså at jeg var en tilhenger av mental helse – men ikke for meg selv. Hvis en venn hadde fortalt meg den historien jeg selv gikk gjennom, ville jeg sagt: "Du trenger en pause. Du må stoppe opp og ta vare på deg selv." Godt råd som jeg vet fungerer. Men da jeg prøvde å følge den samme logikken for meg selv, følte jeg meg mindre verdt. Jeg følte skam, som om jeg ikke levde opp til min egen standard for hva som gjør meg verdifull.

Jeg var trøtt og sliten før arbeidsdagen hadde begynt. Jeg var enda mer trøtt og sliten på vei hjem. Husker du jeg begynte dette innlegget med å skrive om det moderne mennesket? Det som higer etter opplevelser, inntrykk, forventninger og suksess. Jeg var på mange måter der. Men jeg så det ikke selv. Jeg benektet det.

Sosialt så trakk jeg meg unna. Det har vært en flukt for meg helt siden barndommen. Når hodet ikke klarer mer så trekker jeg meg unna. Ubevisst trengte jeg en pause men forsto ikke hvorfor.

Jeg visste jo at om jeg arbeidet hardt og sto i det så ville det løse seg. Det er jo slik samfunnet vil at jeg skal være og jeg vil ikke være unormal. Jeg vil ikke være den raringen som bryter ut av normalen. Da oppsto det en intern konflikt jeg ikke forsto. Jeg klarte ikke å akseptere realiteten fordi det ville bety at jeg ikke kunne prestere – og det ville være et slag mot selvfølelsen min. Så jeg hadde null selvinnsikt om det som skjedde meg med.

I over 40 år har jeg alltid løst problemer ved å jobbe hardere. Men i dette tilfellet var det ironisk nok nettopp den strategien som gjorde problemet verre. Jeg jobbet hardere for å føle meg bedre, men det bare brente meg ut mer.

Heldigvis har jeg en samboer som i 18 år har å klart å lære seg å lese meg som en åpen bok. Uten henne hadde jeg ikke klart å stå i det. Hun var med på bryte ned stereotypen jeg hadde i meg. Hun ga meg rom til å være den jeg er og tid til å bygge meg opp igjen.

Bilde av en bøtte med mørke steiner i bunnen og blomster på toppen. Steinene illustrerer de vonde følelsene og blomstene de gode.
Man må rydde for å få plass til de gode tingene i livet.

En terapeut tegnet et bilde for meg som jeg synes alle burde kunne. Se for deg at du har en bøtte med problemer, vonde følelser og opplevelser. Alt som er vondt i livet ditt har du i denne bøtta. For å dempe det som er vondt så fyller du på med gode ting i toppen. Men de vonde tingene forsvinner ikke. De ligger fortsatt i bøtta.

Du må jobbe hardere for å fylle på med gode ting. Etter hvert begynner du å gå tom for gode ting å fylle på med. De mister effekten. Til slutt sitter du igjen utslitt av hardt arbeid men bøtta består kun av de vonde tingene. De forsvinner ikke av seg selv.

Klarer man ikke å tømme bøtta for de vonde tingene i livet så klarer man ikke å fylle på med gode. Det hjelper ikke å prøve å fylle på med nye gode ting.

Det er her mange møter den berømte veggen. Utbrent. Noen av oss har ikke sett signalene. Noen av oss møter den så brått og brutalt at vi ikke forstår hva som egentlig har hendt. Det er bare en bråstopp. Denne bråstoppen er individuel og oppleves ulikt for hver enkelt. Men en ting har de til felles. Det er en stopp.

Det beste er å fjerne de vonde tingene i bøtta. Da blir det også mer rom for de gode tingene.

I tre dager tok jeg hjemmekontor. Jeg var pålogget Teams og Slack, men i all hemmelighet lå jeg 8 timer på sofaen uten å utrette noe. En telefon til legen og jeg fikk beskjed om å bare møte opp uten time. Denne gangen fortalte jeg legen at jeg har googlet symptomene men jeg vil ikke fortelle deg hva jeg har funnet. Så fortalte jeg hele historien og la frem alle symptomene. Diagnose: utbrent.

Gi meg 14 dagers sykmelding så er jeg tilbake, sa jeg. Du kommer ikke til å bli frisk før du aksepterer at du er utbrent, sa legen til meg. Det tok meg nærmere 5 måneder før jeg klarte å akseptere at jeg hadde et problem som ikke kunne løses med en praktisk tilnærming. De 14 dagene ble til mange flere dager enn jeg kunne forestille meg.

Angstbloggen.no har skrevet noen ord om faresignaler og forebygging av utbrenthet i innlegget Utbrenthet: Faresignaler og symptomer du aldri bør ignorere. Jeg avslutter denne teksten med å sitere forebyggende tiltak.

Forebygging er alltid bedre enn behandling. Her er noen trinn du kan ta for å unngå utbrenthet:

Sett grenser: Lær å si nei når du må, og ikke overarbeid deg selv. Respekter dine egne grenser.

Ta vare på deg selv: Prioriter selvpleie og helse. Dette inkluderer sunn kost, regelmessig mosjon og tilstrekkelig søvn.

Søk støtte: Snakk med venner, familie eller en profesjonell hvis du føler deg overveldet. Det er ingen skam i å søke hjelp.

Planlegg ferier: Ta regelmessige pauser og ferier for å lade batteriene.

Oppsøk balanse: Balanser arbeid og fritid, og finn tid til hobbyer og interesser som gir deg glede.

Utbrenthet er en alvorlig tilstand som kan påvirke alle, uavhengig av yrke eller alder. Å være oppmerksom på faresignaler og ta dem på alvor er første skritt mot å forhindre utbrenthet og oppnå en sunnere, mer balansert livsstil. Husk at du fortjener å ha det bra, både fysisk og mentalt.

---

Oppdatering:

Etter at jeg la ut dette innlegget så har det kommet spørsmål i min retning. Kort fortalt: jeg har en fantastisk arbeidsgiver som har gitt meg fritt spillerom til å komme tilbake i arbeidslivet i mitt eget tempo og som har tilpasset mine arbeidsoppgaver til hva jeg kan utrette. Jeg er med andre ord godt på vei til å stable meg på beina igjen. Samtidig som at jeg bruker tid på å finne den gode balansen.

Jeg har blitt langt flinkere til å si nei. Og jeg bruker mye tid på å finne ut hva som passer og ikke passer meg av f.eks. aktiviteter. Jeg rydder i den nevnte bøtta og fyller på med ting som gjør meg godt.